Oberstløytnant Palle Ydstebø: - Israel kunne blitt tvunget til en utmattelseskrig de ikke ville vinne.

Av Erlend Sundar, ICEJ Press, 06.06.2017

Hvordan kunne Israel vinne krigen i 1967 på bare seks dager? Hva var den utslagsgivende militære forskjellen på Israel og de omkringliggende arabiske nasjonene? I dette dybdeintervjuet, får du en innsikt i Israelsk krigføring, lagt frem av en av Norges ledende militærstrateger, oberstløytnant Palle Ydstebø, sjef for seksjon for militærstrategi og doktrine ved Forsvarets stabsskole.

Israel har ofte blitt lovprist for seksdagerskrigen. Hva var det som var så spesielt?

Det spesielle var hvor raskt Israel klarte å nedkjempe de arabiske lands militære styrker og erobre Sinaihalvøyen, Vestbredden og Golanhøydene. Spesielt ødeleggelsen av de egyptiske, jordanske og syriske flyvåpnene første dagen var imponerende.I militære kretser ble den israelske måten å drive striden på lagt merke til og studert.

I militære kretser ble den israelske måten å drive striden på lagt merke til og studert.

Det israelske forsvaret (IDF) gjennomførte hurtige og aggressive angrepsoperasjoner med kombinerte enheter av stridsvogner, infanteri, artilleri og ingeniører, tett støttet av flyvåpnet

Israel har av enkelte blitt kritisert for å ha startet angrepene. Militærstrategisk (ikke politisk), hvilke andre valg hadde de?

De kunne strukket seg lenger og lagt mer vekt på diplomati, men etter at Egypt stengte Tiranstredet (innseiling til Akababukta) og ingen av stormaktene responderte på israelske krav om at det måtte åpnes, var det klart at Israel måtte klare seg selv. De kunne valgt å etablere et forsvar langs grensene, men det var risikabelt ut fra at de ville gitt de overlegne arabiske styrkene initiativet og latt de velge framgangsmåte. Israel kunne blitt tvunget til en utmattelseskrig de ikke ville vinne.

Israel kunne blitt tvunget til en utmattelseskrig de ikke ville vinne.

Hva betyr etterretning for hvilken strategi som velges?

Israel har alltid hatt en uttalt strategi om å drive krigen offensivt på motstanderens territorium; ikke minst fordi landet mangler strategisk dybde.

Israel har alltid hatt en uttalt strategi om å drive krigen offensivt på motstanderens territorium; ikke minst fordi landet mangler strategisk dybde.

Da må de i detalj kjenne til motstanderens styrker, og helst politiske ambisjoner. De arabiske landene var ikke så profesjonelle som Israel når det gjaldt etterretning, og statene var opptatt av sin indre sikkerhet, slik at sikkerhetstjenestene måtte bruke mer ressurser på å passe på sin egen befolkning enn omverden.

Var størrelsen på Israel en faktor som bestemte den militære strategien? I så fall hvordan?

Ja. Landets størrelse er den viktigste faktoren når det gjelder valg av strategi. I tillegg til at det i 1967 var omgitt av store fiendtlig innstilte naboland som til sammen hadde større militære styrker enn Israel. Israel kunne ikke risikere at de arabiske landene fikk samlet seg til et koordinert angrep, men måtte satse på å ta initiativet og ødelegge motstanderne en etter en.

Israel kunne ikke risikere at de arabiske landene fikk samlet seg til et koordinert angrep, men måtte satse på å ta initiativet og ødelegge motstanderne en etter en.

Før 1967 og seksdagerskrigen hadde ikke Israel noen pålitelige vestlige allierte, mens araberlandene ble forsynt og trenet av Sovjetunionen.

Var det noen strategiske og menneskelige faktorer som spesielt førte til at israelerne vant krigen såpass raskt?

Den avgjørende strategiske faktoren var at Israel tok initiativet med et forkjøpsangrep mot de egyptiske styrkene som var oppmarsjert i Sinai.

Den avgjørende strategiske faktoren var at Israel tok initiativet med et forkjøpsangrep mot de egyptiske styrkene som var oppmarsjert i Sinai.

Forkjøpsangrep er omstridt, og krever en klar og overhengende krigsfare for å være lovlige.Israels forkjøpsangrep er et av de få som flere kommentatorer hevder var innenfor selvforsvarsretten.

Men den saken er fortsatt omstridt. Slike grensetilfeller innen folkeretten, er ofte det. Slik situasjonen utviklet seg hadde Israel i realiteten ingen andre valg. Alternativet ble av de israelske lederne vurdert til å være utslettelse.

Slik situasjonen utviklet seg hadde Israel i realiteten ingen andre valg. Alternativet ble av de israelske lederne vurdert til å være utslettelse.

Av de menneskelige faktorene spilte motivasjonen til soldatene en avgjørende rolle. De israelske soldatene sloss for sin egen eksistens.

De arabiske soldatene var også godt motiverte, men manglet israelernes desperasjon. Hvis de israelske soldatene tapte, ble landet utslettet. Hvis de arabiske soldatene tapte, så kunne de trekke seg tilbake.

Hva kunne de arabiske nasjonene gjort annerledes?

De kunne koordinert seg imellom. Selv om flere arabiske land sendte styrker for å delta i krigen, var de ikke koordinerte. Noen holdt seg øst for Jordanelven, andre valgte å ikke delta. Når krigen startet, kunne IDF slå den ene motstanderen etter den andre; Egypt, Jordan og deretter Syria, uten at de andre landene grep inn.

Kunne utkommet vært et annet om ikke Israel hadde angrepet egyptiske flybaser?

Jeg tror Israel hadde klart å avgjøre til sin fordel, men det ville tatt lenger tid og tapene ville vært større. Situasjonen ville liknet på den i 1973, men uten den strategiske dybden som de fikk etter erobringen av Sinai.

Var det noe spesielt med Golanhøydene, siden Israel tok kontroll over dem?

Israel og Syria hadde flere trefninger på bakken og i lufta i årene før seksdagerskrigen. Flere i Israel vurderte Syria som en alvorlig trussel, ikke minst på grunn av den korte avstanden fra den syriske grensen til kysten.

Flere i Israel vurderte Syria som en alvorlig trussel, ikke minst på grunn av den korte avstanden fra den syriske grensen til kysten.

De første dagene av krigen gjennomførte syriske styrker bare mindre angrep fra Golanhøydene og beskjøt jødiske landsbyer med artilleri. Det førte til et sterkt politisk press mot den israelske regjerningen for å ta et endelig oppgjør med Syria. Regjeringen nølte, ikke minst for ikke å komme på kant med Sovjetunionen som støttet Syria. 9. juni ombestemte den israelske regjeringen seg; kampene på Sinai og mot Jordan var over, Sovjetunionen virket ikke å ville støtte Syria med styrker, og FN arbeidet for å få i stand en våpenhvile. Etter litt over ett døgns harde kamper hadde israelske styrker tatt kontroll over Golanhøydene og var på vei mot Damaskus, men stanset og trakk seg noe tilbake da både Sovjetunionen og USA la press på Israel.

Etter litt over ett døgns harde kamper hadde israelske styrker tatt kontroll over Golanhøydene og var på vei mot Damaskus, men stanset og trakk seg noe tilbake da både Sovjetunionen og USA la press på Israel.

Hvordan vil du si oddsene var for IDF til å erobre høydene? Og hva førte til at de klarte det?

Det syriske forsvaret var sterkt og lagt ut etter sovjetisk mønster, med sterkt panservern, atilleri og mobile motstøtsstyrker.

Problemet var at materiell og utrustning var dårlig vedlikeholdt og treningsstandarden til soldater og offiserer var lavere enn hva som krevdes til å operere et så pass krevende forsvarssystem.

Det som gjorde utslaget var det israelske kampsystemet, der alle troppeartene sloss sammen støttet av flyvåpenet, og en høyere treningsstandard fra menig til general.

Hvilken betydning har ledelse generelt i konflikter?

Ledelse på alle nivå var avgjørende. Her var israelerne suverene. Mens de arabiske styrkene ble ledet i detalj fra toppen etter sovjetisk mønster, var i praksis alle israelske soldater ledere. Den sovjetiske ledelsesformen førte til at de øverste sjefene hadde svært god kontroll. I det israelske forsvaret var alle, fra general til menig, ansvarlig for å løse oppdraget. Ansvar ble delegert så langt ned som mulig. Det var forventet at undergitte unnlot å følge en ordre hvis den var utdatert eller det fantes en bedre måte å løse oppdraget på.

Det var forventet at undergitte unnlot å følge en ordre hvis den var utdatert eller det fantes en bedre måte å løse oppdraget på.

Når situasjonen endret seg ventet arabiske soldater på ordre, mens de israelske forholdt seg til oppdraget de hadde og tilpasset oppdragsløsningen til den endrede situasjon. Israelske offiserer leder fra fronten, det er ekstremt effektivt og livsfarlig. Over 20% av de israelske tapene i krigen var offiserer. Det er svært høyt.

Israelske offiserer leder fra fronten, det er ekstremt effektivt og livsfarlig. Over 20% av de israelske tapene i krigen var offiserer. Det er svært høyt.

Er det noen sider ved den krigen som har gjort inntrykk på deg (militærstrategisk)?

Israels offensive militærstrategiske doktrine er en blanding av nødvendighet og ekstrem risiko, som kan gi store resultater når den lykkes, men også katastrofalt galt om det går galt.

På mange måter et speilbilde av den israelske staten de første tiårene, et nasjonalt vågestykke av dimensjoner, som de dro i havn. En annen side er det israelske forsvarets evne til å tilpasse seg og lære når de er presset, selv om de har trukket gale konklusjoner etter en krig, så er de ufattelig kjappe til å rette på feilene og gjøre det riktig når det røyner på.

En annen side er det israelske forsvarets evne til å tilpasse seg og lære når de er presset, selv om de har trukket gale konklusjoner etter en krig, så er de ufattelig kjappe til å rette på feilene og gjøre det riktig når det røyner på.

Krigsmålene i de israelske planene før krigen var utelukkende defensive; åpne Tiranstredet og ødelegge de egyptiske styrkene i Sinai, men det var ingen politiske territorielle ambisjoner eller planer for hvor langt styrkene skulle rykke fram på Sinai. Det var den militære ledelsen og ikke regjeringen som satte Suezkanalen som mål for framrykkingen. Det var ingen planer om å erobre Jerusalem og vestbredden av Jordan, det ble bare responsen på Jordans inntreden i krigen.

Det var ingen planer om å erobre Jerusalem og vestbredden av Jordan, det ble bare responsen på Jordans inntreden i krigen.

På samme måte var det ingen planer før krigen om å erobre Golanhøydene, det ble en mulighet på slutten av krigen som Israel tok. Så de store territorielle erobringene Israel gjorde i juni 1967 var ikke planlagt før krigen, dermed hadde man heller ingen planer hva områdene skulle brukes til.

Så de store territorielle erobringene Israel gjorde i juni 1967 var ikke planlagt før krigen, dermed hadde man heller ingen planer hva områdene skulle brukes til.

Er det lærdom å hente ved å studere kriger som dette?

Det er alltid lærdom å hente i krigshistorien. Fordelen med å studere de krigene Israel har vært igjennom er at de er uvanlig grundig dokumentert og beskrevet. Det israelske samfunnet tar ikke lett på sine kriger, og de er nødt til å lære de riktige tingene for at staten skal overleve.

Det israelske samfunnet tar ikke lett på sine kriger, og de er nødt til å lære de riktige tingene for at staten skal overleve.

Dermed snus hver eneste stein, og både debatt og polemikk er hissig. Dermed blir historieskrivingen både kritisk og svært god.

Erfaringene fra krigen mot Hezbollah i 2006 ble for eksempel grundig studert av amerikanerne som sloss mot opprørere i Irak og Afghanistan, og de israelske erfaringene satte en støkk i vestlige militære. Samtidig ble veldig mye tilgjengelig veldig tidlig, og det ble ikke spart på kritikken i israelske medier, i det militære eller blant forskere.

Bli med på Høststevne i Harstad

Program og påmelding

Pastor og lederkonferanse i Jerusalem

Program og påmelding

800 er allerede med på kampanjen "Jeg står med jødene"

Bli med du også