Kirkenes utrettelige kamp mot Israel

av Erik Selle, rådgiver ICEJ

I vår forunderlige verden finnes der mange uforståelige ting. En av dem jeg aldri helt klarer å forsone meg med er kirkens historiske antisemittisme. Hvordan kan en bevegelse født ut av tjenesten til en jødisk rabbiner utvikle seg til å bli en av de sterkeste antisemittiske bevegelsene i verden? Enn videre, etter historiens gang, hvordan kan disse elementene fortsatt eksistere?

Ja, jeg vet at i dag er det ingen som ønsker å kalle seg antisemitter, og alle blir veldig indignerte om man antyder at denne historiens svøpe henger ved dem. Vi har blitt mer sofistikerte, det kommer i dag forkledd som anti-israelisme. ”Vi er ikke anti-jøder” sies det. Nei, man påberoper seg faktisk å være jødenes venner i tillegg. Venner kritiserer hverandre, sies det. Og når alt dette er sagt leveres det ustoppelige angrep på kanskje den eneste stat i verden hvor jøder kan være helt seg selv, uten frykt for angrep, sjikane eller overgrep. Dr. Susanna Kokkonen, Direktør ved Yad Vashem Kristne Avdeling, redegjorde på Oslo Symposium 2011, for likheten i argumentasjonen mellom den gamle antisemittismen og den moderne antiisraelismen. (www.icej.no)

Menn og kvinner med fine titler, store pengekister og endog stater i ryggen, står frem som fromme kritikere av jødestaten. Retorikken er from, og ordene er hellige. Likevel skjuler det seg barske politiske realiteter og konsekvenser bak finstasen. Den fromme fasade skjuler kynisk manglende empati med en liten stat som kjemper med ryggen mot havet for ikke å bli utslettet. Verdensledere og terrororganisasjoner fastslår sine mål gang etter gang: utryddelsen av denne forstyrrende demokratiske staten i Midtøsten. Det gjør ikke noe inntrykk. Man spiser middag med disse lederne, man forstår disse organisasjonene, og man roper opp om israelske overgrep, men er larmende tause for hvert jødiske liv som går tapt og hver jødisk kropp som blir lemlestet.

  Midt i denne turbulensen finnes det en utsatt og sårbar gruppe: De arabiske kristne i Palestina. De finnes både i Jordan og Israel. Faktum er at hele Midtøsten er i ferd med å tømmes for kristne, med unntak av i Israel. Sentrale globale kirkeledere som Generalsekretær i Kirkenes Verdensråd Dr. Teol. Olav Fykse Tveit og Biskop Mounib Younan, President i det Lutherske Verdensforbund, er stadig på banen og henviser til israelsk okkupasjon som roten til alt ondt. Bare man vender tilbake til grenser som for Israel er militært umulig å forsvare, vil alt bli bra. Generalsekretæren i Kirkenes Verdensråd viser sjeldent dårlig historisk innsikt når han i et intervju med avisen Dagen sammenligner Israels forhold til Jerusalem med Norges forhold til Gøteborg. Disse får politisk støtte fra tidligere statsledere som Kåre Willoch og Kjell Magne Bondevik.

I Betlehem arrangerer baptistene ved Betlehem Bible College konferanser som ”Christ at the Checkpoint”, her kan vi lese i avisen Dagen at arabiske kirkeledere i Israel reagerer på arrangementet og kaller det ved sitt rette navn: ”De er negative til alt som kalles kristen sionisme”, mens norske kirkeledere sin vane tro synker ned i ullent tåkeprat.

Kairosdokumentet fra desember 2009, som grunnleggende sett sammenfaller med politiske målsetninger i området, bruker religiøse ord for å legitimere en politisk realitet og konstituerer et eklatant angrep på Israel. Samtidig presenteres dette som røsten til den ”palestinske kristenhet”, hvor man prøver å identifisere seg med arbeidet mot apharteid staten i Sør Afrika. En sammenligning som Israels fiender i verdenspolitikken også prøver å identifisere landet med, for deretter å legitimere oppløsningen av denne staten. Dokumentet presenteres under vignetten ”Sannhetens Øyeblikk” (utgitt i 2010 med støtte fra Den norske kirkes nord/sør-informasjon – med støtte fra NORAD, Den ortodokse kirke i Norge, Global info i Norges Kristne Råd, stiftelsen Karibu, Kirkens Nødhjelp, Mellomkirkelig Råd, Norges Kristelige Studentforbund, Norske kirkeakademier, Sabeels Venner i Norge samt Vennenes Samfunn Kvekerne). Ironien er at dokumentets sannhetsgehalt er høyst tvilsomt for å si det mildt.

Mitt anliggende er ikke å analysere disse miljøene og deres holdninger i detalj, men å problematisere den monotone anti-israelske holdningen som ligger bak og spørsmålet er: Representerer disse entydig og alene tankene til alle de kristne i Midtøsten?

Svaret er ganske enkelt og selvfølgelig: Det gjør de ikke! Så hvorfor kommer ingen andre til orde? Vel kan du tenke deg å være en opposisjonell under PA myndighetene? Husker du hva som skjedde med det italienske tv-teamet som viste bildene fra lynsjingen i Ramallah? Det ble sendt et brev med bønn om tilgivelse til Arafat for at grusomhetene ble filmet og kringkastet, og journalistene lever i dekning den dag i dag. Jeg har sittet i samtaler på Vestbredden, eller Judea og Samaria som det historisk sett heter, med kristne arabere og hører om forfølgelse, tortur og endog død for den forferdelige forbrytelsen det er å konvertere. Tror du det finnes noe rom for politisk opposisjon og arbeid i disse områdene?

Jeg sitter på mitt kontor med en lang betenkning skrevet av en arabisk kristen i Midtøsten, som er fortvilet over den ensidige fremstillingen av arabiske kristne som anti-israelske. Dette er det eneste landet i Midtøsten som gir kristne ytringsfrihet og talefrihet. Mitt dilemma er, hvor mye av det han sier kan jeg eksponere uten å sette ham i fare?

Noen av hans tanker skal jeg likevel antyde: ”Det finnes ingen arabisk stat som kan tilby sitt folk det de (araberne) har i Israel…. Jeg kan forsikre dere om at et overveldende flertall (israelske arabere) foretrekker å være en del av Israel fremfor andre arabiske land….. Det faktum at kristne flykter skjer under palestinsk kontroll…… Vi kjenner situasjonen til kristne i Baghdad, Libanon og Betlehem, vi glemmer ikke ydmykelsen i Fødselskirken hvor terroristene viste sin holdning til kirken eller bombene mot kirkene i Irak…… Hver dag ser vi den virkelige urettferdigheten mot våre brødre og søstre rundt om i verden…” 

Mitt spørsmål til kristne ledere er: Hører dere røsten til de forfulgte, eller har dere mistolket de forfulgtes røst med fromhetsretorikken til en politisert kirke?

Staten Israel står trygt plantet midt i internasjonal lov og rett. Ingen annen stat i verden ville vist slik tilbakeholdenhet mot sine fiender som det Israel gjør på daglig basis. Lytt til en ekspert som den britiske offiser  Oberst Richard Kemp, du kan høre ham på www.icej.no fra Oslo Symposium 2011. Nei, Israel er ikke fullkomment, fri for feil eller uten gale avgjørelser, men fundamentalt sett er Israel en av mange stater opprettet på ruinene av det Ottomanske imperium etter 1 Verdenskrig og besitter således samme legitimitet som alle andre. Ingen av de andre statene opprettet i kjølvannet av verdenskrigene har blitt utsatt for slikt kontinuerlig press for sin eksistens og overlevelse som Israel. Likevel har hun vokst til å produsere demokrati, frihet og velstand. Hun har levert nobelprisvinnere fortløpende og innovasjon som har kommet verden til gode på løpende bånd.

Jeg utfordrer kirkens menn og kvinner: Jeg etterlyser rettferdighet og balanse, like kriterier i vurderingen av Israels realitet som for alle andre land. Fred, som jeg tror vi alle lengter etter, finnes ikke i kirkens historiske holdninger til jødene, Den finnes i Bibelen og i historiens rettferdighet.